Riv skiten - Kalle Grude
-Kalle Grude
1981: Grunerløkka Aktiebakeri var slått konkurs og til salgs. I flere år stod bygningen tom og forfalt. Trist for en arbeidsplass som hadde holdt det gående i 110 år og var kjent for sine gode wienerbrød. Planen var å rive skiten, for bygget var virkelig i en forferdelig forfatning. Taket lakk. De røffe industrilokalene var innsauset i harskt fett. Her måtte alt innvendig rives og erstattes.
Det ble ikke rivning. Huset var et av de eldste i området og Byantikvaren satte foten ned. Bygningen ble overtatt av Oslo Byfornyelse som på 1980 tallet ble opprettet av kommunen for å rehabilitere forslummet bygningsmasse i indre by. De bestemte at kunstnere og kunst-håndverkere skulle overta den gamle fabrikken. Mange hadde vært innom, og mistet motet-før jeg kom innom. Til slutt var vi en gjeng som slo til. Det tok drøyt et årsverk å få det meste i brukbar stand. Nabobygget skulle rives for å slippe lys og luft inn i den trange bakgården. I forkant av rivningen, kunne vi hente materialer og bygningselementer. For oss var det et lykketreff. Gulvbordene, for eksempel, var av en kvalitet du ikke i dag kan kjøpe for penger. De ble til nye gulv, bordplater og det som trengtes av treverk. Varevinduene ble til vitrineskap og en glassvegg mot støv og løsemidler.. Skuffer, skap og halvparten av et bord, ble kjøkkenbenk. Vannklosett, servanter, armaturer, lamper, dører, håndlister fra trappeoppgangene, grov trelast fra tørkeloftet osv, kom også til nytte. Det eneste jeg kjøpte, bortsett fra spiker og maling, var en vedovn og yttervinduene som måtte skiftes. Slik gikk det til at Grunerløkka aktiebakeri ble et verkstedsameie for 11 kunstnere. Vi har griseheldige! I forhold til dagens priser, fikk vi det nesten gratis. Slikt kunne ennå skje i 1981, om du hadde flaks og pågangsmot. Noen år senere, slapp Willoch regjeringen bolig markedet og dermed prisene løs, og dørene ble lukket for solskinnshistorier som denne.
Dette er en arbeidsplass (sjelden det er så ryddig som på bildene). I stor grad er ombyggingen blitt slik av nødvendighet. I 1981 gikk jeg på kunstakademiet. Jeg greide å skrape sammen til kjøpesummen. For oppussingen var valget enten å gå til banken og bli diktert av renter og avdrag, eller bygge om selv med de materialer vi fikk gratis. Valget var like lett for de ti andre. Også de gjorde alt selv og på billigst måte. Slik er det for de fleste kunstnere. Bare noen få lever av salg. En pengejobb er nødvendig. Går du til banken i tillegg, blir det ikke tid til overs for å utøve eget yrke.
Mulighetene var større i 1981 for å greie dette, men selv i dag ser jeg yngre kolleger, på heroisk vis, skrape sammen til bolig og verksted leie, og i tillegg få til kunstnerisk arbeide. Men lett er det ikke. Et liv etter arbeidsmiljøloven er det ikke, og en fornuftig kulturpolitikk er det slett ikke.
-Kalle Grude 2015
OM KALLE GRUDE:
Billedkunstner utdannet ved Arkitekthøyskolen i Oslo og Statens Kunstakademi. Han arbeider konseptuelt og i flere medier. Hans kunstneriske arbeider er i grenselandet mot arkitektur, som f eks marmortaket på Operaen (med Jorunn Sannes og Kristian Blystad), en utendørs installasjon ved Norsk Fiskeindustrimuseum og prosjektet Shelter i Kragerøskjærgården. Han er professor i kunstfag ved Arkitekthøyskolen i Bergen.
WORDS: Kalle Grude
PHOTOS: Elisabeth Aarhus
