En roman skrevet av Morten Andenæs, billedkunstner bosatt i Oslo.
Boken gis ut på forlaget *Teknisk Industri*, i løpet av 2019

....Erik bikker på hodet og ser speilbildet sitt i vinduet. Legger venstre hånd på skulderen, som om den tilhørte en annen, og drar håndflaten varsomt over nakken.
Det kiler i fingertuppene.
Noen dager, hadde hun sagt.
Det var hans barndomshjem, ikke hennes, men samma det. Han fikk dra inntil videre.

 Noen dager, liksom.
Ikke umulig at det fra hennes munn bare betød to dager, og plutselig stod hun der i gangen og ropte navnet hans med det bebreidende tonefallet hun så ofte krydret stemmen med bare for å se om han ble værende.
Som om han hadde forskanset seg. En jævla gisseltager, liksom.
Kanskje hun egentlig håpet på det?

Nei.
Han fikk dra. Finne et egnet sted å bo.
I motsetning til henne, trengte han ikke så mye.
Det hadde han egentlig aldri gjort.
En ettroms, for eksempel, hadde vært perfekt.
En studioleilighet med plass til det mest nødvendige.
En stol og et bord.
En seng og et sted å lage mat.

 Ett rom.

Erik minnes turen Victoria og han tok noen måneder tidligere. Blir brydd over desperasjonen han følte da hun fortalte, uten innlevelse, at hun hadde tenkt seg til Stockholm og sa, nærmest i en bisetning at han fikk være med om han bestilte på Ett Hem.

Stockholms-hotellet Ett hem var ikke et bare et hotell, men et orkestrert hjem, og bare minutter etter ankomst ble de to reisende servert et glass Chablis i dagligstuen av en ung mann som konverserte lett.
Det er godt å være hjemme, sa Erik og smilte og kjente et øyeblikk at han virkelig var hjemme. Han mente ikke å være ironisk. Vertens bekreftende latter ga en sjelden tilfredsstillelse, men bare minutter senere, mens glassene til Erik og Victoria fortsatt var halvfulle, entret et nytt par lobbyen, eller hallen må man vel egentlig si, for dette var et hjem og ikke et hotell, og verten gled elegant over mot dem, slik at Eriks neste vittighet falt på gulvet mellom stuen og gangen med et lite merkbart sukk.

Erik ble bare sittende og se stivt i retning av denne trekløveren, på den ledige latteren som omringet dem. Han surnet, og da den avslappede unge mannen var på vei tilbake til stuen igjen med et smil om munnen etter scenen som nettopp hadde utspilt seg, dyttet Erik liksom uheldigvis glasset sitt overende så hvitvinen fløt utover marmorbordet og den restaurerte parketten.
Victoria så på ham, så ham.
– wtf?
Hva? sa han med et skjær i stemmen og kjente at kvelden var ødelagt. At turen var over just nu.

 Han burde jo bare ha dratt, akkurat da.
Reist seg rolig, sett på henne et par sekunder lenger enn naturlig, og så forlatt henne. Tatt bagen som fortsatt stod urørt i hallen, og satt seg på første fly. Sittet over skylaget og kjent gleden over å ha brutt ut.
Han ser det nå.
Burde ha reist og ikke engang dratt hjemom. Bare tatt inn på et hotell i egen by og funnet seg et nytt sted å bo uten å stille spørsmål, uten å prøve å finne ut av det.

I stedet ble han værende.
Diltet etter Victoria dagen derpå, mens hun valset inn i den ene eksklusive forretningen etter den andre uten tanke for ham som ble stående og se ryggen hennes forsvinne innover i lokalet, vekk fra ham.

Drittkjerring.

Erik tar frem lappen han fant tidligere. Lappen der det stod mAma på en linje og Pa pa over to ut av skuffen og bretter den pent sammen. Legger den i lommen til senere.
Familielivet. Og farsrollen ikke minst. Det dro en hit og dit. I uendelig mange uforenlige retninger. Han trengte dette bruddet nå.
Nesten rart at han ikke hadde skjønt det tidligere, at latenstiden, om man kunne si det slik for denne erkjennelsen hadde vært så lang og smertefull.
Han skulle konsolidere.
En studioleilighet kunne han skaffe seg.
En seng og et bord.
Høyt under taket og med stukkatur. Dype brune tregulv.
En fransk balkong, kanskje.
Eller et industrielt rom i en funkisgård med herdet glass ved inngangen og vindusrammer i stål, lik de som rammet inn inngangspartiet til den siste butikken han hadde fotfulgt Victoria inn i den dagen, Stockholms desidert mest eksklusive livsstilsbutikk, Garbo Interiør.

Han hadde prøvd å virke nonchalant der han stod igjen.
Smilte forsiktig til damene som jobbet der før han vendte seg bort, som om all den uuttalte luksusen og den gode smaken ikke angikk ham i det hele tatt.

Så ned på den litt for store klokken Victoria hadde gitt ham året før og kikket så bort mot damene, de to damene bak disken, kledd i beige kasjmir begge to, fra topp til tå.

 – Er det noe særskilt du er på utkikk etter? hadde den ene kasjmirdamen spurt. Erik minnes reaksjonen sin.
Han hadde sett på henne og smakt litt på ordene. Gjort dem til sine egne.
– På utkikk etter, hadde han sagt og smilt det rolige smilet sitt.
– Vel ...

 Hadde latt ordet henge mellom dem i luften og sett rett gjennom henne. Lot blikket lande tilforlatelig på en vekselsvis gyllen og mørkebrun nybakt kake på et sølvfat til høyre for ham. Og videre forbi kaken.

Lukket øynene og smakte på etterbildet av den perfekte sirkelen som hadde brent seg inn på netthinnen.
Urørt.
Selv her og nå, en måneds tid senere, kan han fremkalle konsistensen.
Knudrete biter som ville ha smeltet på tungen.
Fingertuppene mot det myke, litt fuktige…

Erik hadde tatt en runde i butikken før han endte i kakeområdet igjen. Flere runder hadde han tatt, faktisk. Lusket, som Victoria pleide å kalle det.
Tusket.
En damestemme fra bak disken overrumplet Erik ved å si at det bare var å forsyne seg.

Med hva?
Kake?

Erik var høflig. Smilte pent og viste med et øyeblikks resignasjon i overkroppen, med et lite sukk og et smil, at han egentlig bare ventet.
Ventet på Victoria.

Noen minutter passerte. Den ene damen bak disken smilte blygt, vendte ansiktet ned og fortsatte innpakningen av et eller annet.
Erik benyttet pausen til å se mot kaken, mot den gylne skorpen.
Søtt sikkert, og litt klissete mot fingertuppene.
Han tok oppstilling foran kakefatet. Demonstrativt, nærmest.

 Lang nok tid hadde passert til at det ikke virket som om han forsynte seg som følge av damens erbjudande, men at valget nå var helt og holdent hans.
Skjenket i en kopp kaffe i samme slengen, en av de rosa moccakoppene med gullkant, og forsynte seg med et stykke kake.

Tenkte at det måtte være godt for dem egentlig å ha en kunde som han. En som ikke spør en haug med idiotiske spørsmål. I noen sekunder kjente han humøret letne som følge av denne fremstillingen.
Det varte ikke.

Kakespaden gled inn under det oppskårede området i én smidig bevegelse, et lite vipp og opp på den rosa servietten. Pudderrosa, selvfølgelig.
Det må ha sett så uanstrengt ut, elegant til og med, før kakestykket falt på gulvet.
Det vil si.
Halvparten av det forpulte kakestykket knakk av og landet på gulvet med et knapt hørbart futt. Det ble liggende der noen øyeblikk på det nylig polerte betonggulvet, tungt, ubevegelig og gult som en fuktig svamp. Lyste i øynene på enhver som så i retning av det patinerte grå, som ørevoks på en hvit skjortekrage.
Kaken lo av ham, akkurat som øynene til Victoria.
Hånlig.
Hans kake. Kaken på gulvet.
Den glinset. Glinset på gulvet og glinset i de klamme hendene. En klump på størrelse med en neve presset seg oppover i halsen.

Øynene ble våte, det ene øret knallrødt.
Det var et tegn. Han burde ha skjønt det.
Før noen registrerte noe utenom det vanlige, hadde han vært nede på gulvet og fått opp sølet. La de skitne, glisne kakebitene fra gulvet som nå var blandet med hårstrå, sand og alt annet dritt som kunder i løpet av dagen hadde drysset fra seg, på den rosa servietten, som om det bare falt seg slik da han forsynte seg.
Så stappet han servietten med restene i frakkelommen, dyttet den resterende, spiselige biten i munnen, og kjente det dunke i brystet.

Det er gult.
Og kake.
Hamringen avtar og det smuldrer bakover i svelget, svulmer bakerst på tungen på vei ned i svelget og de små fuktige perlene suges opp i alle porer i tunge og kinn og et teppe bres om ham og en hånd, en slank og myk kvinnehånd, legges varsomt ned i underbuksen etter en hel kveld med flørting og det er ett minutts absolutt stillstand. Vinen på parketten kvelden i forveien, og ryggen til Victoria, var glemt inntil munnen var hul og kaken svelget og det holdt jo ikke med et halvt stykke kake.

Erik så i retning av damen bak disken, kanskje var det bøffelhår og ikke kasjmir tok han seg i å undres. Så på henne med en innøvd takknemlighet, som ikke var for overdreven.
Hun nikket i retning av kaken igjen. Tilbød ham mer med noe så enkelt som et smil mens Erik, uten å blunke, så på henne en god stund uten å si noe før han snudde på hælen.

Festet blikket ved den store, utstilte sofaen. Ad-hoc soverommet på utstilling. Ville bare slenge seg oppi de kjølige, egyptiske bomullslakenene med resten av kaken fra fatet, dra buksene ned til rundt knærne og ligger der i skje med tissen forsiktig plantet mellom rumpeballene på en av disse butikkdamene og slikke i seg hver eneste lille klissete smule mens kasjmiren varmet kroppen, men ryggen til Victoria lyste mot ham fra utgangen. Han stakk hendene i lommen og kjente alle de små fuktige smulene som hadde rent ut av servietten. Knuste dem og smurte dem utover inni lommen, så for seg at han rev ut alt sammen fra lommene og kastet de gule smulene i ansiktet hennes idet hun så på ham.

 Hun nikket mot midjen hans.
– Hva har du i lommene? spurte hun undrende.
– Hva? snerret han, – Ingenting!
Hun ble stående med hånden på døren og se på ham.
– Hva er det med deg da Eri k? sa hun og dro ut i-en.
– Ingenting, sa han igjen og ventet på at hun skulle spørre på nytt.
– Ingenting, sa han bare og fulgte etter blikket hennes nedover mot sentrum.

WORDS: Morten Andenæs
PHOTOS: Ett Hem & Morten Andenæs DESIGN: boken er designet av Olssøn&Barbieri og ble nylig nominert til pris i Visuelt 2019