- Ingen klarer noe særlig helt alene, egentlig.

arty

28 Mar

om gamle helter, kunst og fotografiets skiftende rolle i samfunnets fortåelse av seg selv

Jeg sitter og blar i boken vi fikk med oss fra utstillingen Ingenting bra skjer plutselig, som for tiden henger i Oslo Kunstforening. Som vanlig har jeg automatisk lett meg frem til noe gjenkjennelig som speiler meg, i et arbeid som er ment å speile tiden vi lever i, ‘Ingen klarer noe særlig helt alene, egentlig’. Hvilket er kunstneren Ole John Aandal sitt svar i et intervju anledning utstilling og bokutgivelse.

Det slår meg at jeg umiddelbart festet meg ved noe som jeg nylig hadde vedkjent meg, men på ordentlig denne gangen altså. Som vanlig noe helt banalt, men likevel sant.

Som i No man is an Island liksom.

Vel vel.

Mannen

Etter å ha huket tak i ham ved utstillingsåpningen og vi hadde snakket fort og litt usammenhengende, rushet gjennom egne manglende beredskapsplaner, samt delt min tantes tekstmelding til meg om at jeg måtte huske å se kveldens reprise av Rune Larsens ‘Evig ung- when you are old’ kl 23.45 på NRK, kjente jeg på hvor gode klemmer han alltid deler ut..

Ole John Aandal var min veileder og lærer i de årene jeg selv gikk på kunstskole. Han gjorde sterkt inntrykk på meg den gang, og er en skikkelse som jeg stadig har kommet tilbake til i ulike sammenhenger. Jeg kan høre den nasale stemmen hans, og ane hva han ville sagt i gitte situasjoner jeg har befunnet meg i, ikke helt ulikt min far, som døde i fjor og hvis ekko fremdeles gir lyd fra seg.

OJ (som enkelte kaller ham) sine lange vokaler, hans (for andre) uventede og vittige, til tider absurde kommentarer om kunst og tingenes tilstand går ikke i takt, men beveger seg stadig på kanten av eggen som de sier, eller er det den bratte siden.. og med reell fare for å falle ned i et juv han uansett vet at finnes der, selv om det skulle vært lagt i rør…

Han er en som kan velge å trekke bort fra den subsidierte veien, og heller følge en sti han fikk øye på borti der et sted, som igjen opphører, men peker mot et eller annet mål der fremme som han muligens tror kan være der om han leter eller graver lenge nok. Jada, gjerne med avbrekk, eller pauser hvor han kan se ut til å ha stoppet opp, men likevel i et slags driv. Med nødproviant og rullings. En kroppslig sett, spinkel mann, men et menneske som kan bære og romme mye. En fisker og fotograf. En kunstner som ser godt og evner å tenke lenge rundt det han har sett før det blir til no. En sitat-maskin det kan være gøy å være rundt, og som er helt utømmelig når det kommer til one-liners, improvisert frem som en annen britisk stand up komiker.

Han kunne trolig hatt en slags hjelpelinje i disse urolige og nervøse tider, en direktelinje som han skulle eller burde holdt åpen, minst en time i uka eller noe slikt.. Mandager kunne passet for meg? Det er godt mulig at en ikke ville fått sitt ønske-svar, hvilket kunne bekrefte ens eget særsyn eller håp- det er nok mer slik at svaret hadde vært kort, kanskje stukket litt i siden- tørt, litt oppsiktsvekkende men mest sannsynlig både mørkt og morsomt. Likevel, hadde man tydelig kunnet høre på stemmen hans at han smilte mens han sa hva enn han hadde improvisert frem. Hvilket betyr at lys skulle du nå en gang ha fått. Han bryr seg.

Vel hjemme den åpnings-kvelden, og fremdeles før vante sengetid, fyrte mannen min opp i peisen, og jeg lå og slang på sofaen mens jeg humret over OJ’s minimalistiske beredskapsplaner; stillongs og en pakke rulletobakk. Selvfølgelig blir fiskestanga med, og fluer på boks. Han ville som vanlig trukket til fjells.

Vi leste høyt fra bokutgivelsen som fulgte med utstillingen hvorpå han selv i Nora Joungs intervju, blant annet sier følgende om det å stille ut. -

- Jeg bruker lang tid på prosjektene, så da har jeg ikke så mange. Utstillinger er dyre å lage, og henger veldig kort. Det er tungvint. Jeg gjør det bare som en samfunnsplikt. For å vise hva stipend-pengene går til.

Jeg syns det er veldig tungt å være tilbakeskuende, å blåse liv i de gamle kjærestene enda en gang. Det er tungt å se seg selv hele tida, at det er bare meg i synsfeltet. Det kan sikkert være sykdomsfremkallende. Så nå gjør jeg det sjelden, for det er nok av gamle hvite menn som synes hardt og klager høyt. Å stille ut i seg selv, er ikke poenget for meg. Jeg spiller ikke i band for å komme på TV.

Ole John Aandal snakker lite om seg selv altså, til tross for at han kan ta stor plass i et rom. I stedet beskriver han heller det han ser rundt seg og hva det kan bety. Og bildene hans tar alltid opp noe som man kan og burde snakke om. En trenger ikke nødvendigvis bevege seg ut i kunstfag-språket eller ta i bruk for vanskelige ord. Likevel og MEN, så sitter jeg igjen med en følelse av nettopp å ha sett en utstilling som er viktig, ikke bare relevant. Helt avgjørende kanskje til og med. Noe man burde få med seg, ja som et fag på skolen typ. Lærer Ivan kunne sagt, -Denne uken i klasse 10a fordyper vi oss i bildekultur, da med utspring i Ole Jon Aandals retrospektive utstilling på Oslo kunstforening. Med ham selv som allviter, omviser og guide selvfølgelig.

Ikke bare er utstillingen aktuell sett i forhold til tiden vi lever i og hans helt egne evne til å alltid ligge litt foran når det gjelder dette speilet som kunstnere skal sette opp foran oss. Neida, heller er det tydelig når man møter hans kunstnerskap, sett over tid og gjennom utstillingsrommene, at han hele tiden har vært og er en blanding av kunstner og spåmann, sjaman endatil. Han har varslet om det som skal skje og nå har skjedd, det som forløper akkurat nu. Han har alltid ligget foran, og han har gjort det med en slags distanse. Ikke for subjektiv eller følelsesladet, dømmende eller vanskelig å forstå. Heller nøktern i sin form og presentasjon, men med en var og velmenende knyttneve i mellomgulvet. Og i sitt tidlige kunstnerskap, med en spøkefull tone.

Om kunsten og saken

Ole John har uttalt at det fantes allerede så mange bilder i verden, så hvorfor lage nye. Det var rart å høre for meg som nettopp hadde startet mine studier i kunst og fotografi. Likevel, dette er jo postmodernistenes grunntanke på en måte - at et «rent» bilde slik modernistene forsøkte seg på var nytteløst og at tiden var inne for å resirkulere og fortolke den verden av bilder vi alle er sauset inn i.

Idet han sjelden stiller ut, er det Juvenilia fra 2009 på galleri Lautom jeg fremdeles hørte ekkoet av i forkant av kveldens åpning ved Oslo Kunstforening. Bildene som jo i grunn ikke hadde sin opprinnelse hos ham, men fra en felles bildebank som stadig utvidet seg i ulike nettforum der ungdommer delte villig i vei bilder de hadde tatt av seg selv med telefonen. Dette var i god tid før instagram tok all vår oppmerksomhet og enkelte viste bilder av seg selv på flickr, deiligst.no osv via kornete mms’er. OJ lastet ned disse bildene, rammet dem inn og monterte dem på vegg i et galleri rom. Selv mente han at han skapte en plattform for ‘avsenderne’ ved å vise det som i denne kontekst ble til kunst. Mange hadde tatt bilder av seg selv, delt avtrykk av utsnitt av egen kropp, nærbilder av hud, en torso, et øye, en hest, et blikk og et kyss. Unge stemmer som håpet å bli hørt eller kropper som ønsket å bli sett, eller berørt.

Det var for meg et dypt alvor i denne utstillingen, som også handlet om tap av uskyld og om barn som ikke vet helt hva de holder på med. Foreldre som ikke følger med eller er ute av bildet, som ikke behersker språket deres. En jevnaldrendes famlende hender på en sofa (i et fysisk rom), som er blitt borte og erstattet med intime bilder, som kunne vært spart til et kjent blikk når tiden var inne..

Og likevel, så er bildene fra dette prosjektet, vakre og på sin egen naive måte, fordomsfrie; kunstneren dømmer ikke, gir ikke uttrykk for at dette er fælt eller skummelt - men heller: se, dette skjer. Unga lager ting og deler dem. Slik kan det se ut.

Utstillingen hadde en dedikasjon til datteren hans, og OJ omtalte utstillingens tema som ‘de nye rovdyra som lå i buskene og lurte var markedskreftenes utnyttelse av barn og unge’.

For min egen del, så går det ikke en dag uten at jeg tenker på alle mulige slags konsekvenser bilde-bildekulturen nå har på barna våre, og da særlig måten bilder deles mellom barn og unge på digitale flater. På hvordan det mest intime, det såre og det private eksponeres foran mottaker som bare sitter og kikker og kommenterer. Til slutt er jeg på mitt mørkeste, redd for at dette blir deres eneste felles virkelighet, de milliardene av bilder som skytes rundt i verden. Skutt ut av duppeditter som vi har blitt gjort avhengige av. Kjøpt, men ikke lønnet av de store aktørene i markedet , en pris som vi og de selv må betale til aktører som ikke lar sine egne barn eie en iPad..

Det begynner å bli lenge siden Aandal laget seriene om fotografiet som konstruksjon. Han var tidlig ute med å ta i bruk Photoshop og digitale verktøy for å skape nye bilder. Dette for å eksponere bilders til tider manglende egenskap som sannhetsvitne eller objektivitet. Lekent limte han seg selv inn i diverse kjente bilder fra presse, reklame og kjendis journalistikk. I gamle helter og Samaritanen møter vi OJ som aktør i historiske hendelser. Han limer seg inn i et bilde iført OL dress fra 94, og tar vare på Tonya Harding ute på glattisen. Han vifter unna paparazzien (kanskje) for en flanerende Woody Allen . Han er fange i Buchenwald, han blir skutt på sittende ved siden av Jackie Kennedy, og han peker ut/varsler Treholt om at han blir iakttatt mens han er i samtale med en KGB general Titov. Det er ikke alltid at det vi blir fortalt eller ser, er det som faktisk hendte. Ironisk nok ble sistnevnte bilde brukt i en VG sak om gjenopptakelsen av Treholt-saken. Det tok en stund før dette ble oppdaget… I prosjektet foregrep Aandal dette vi er så vant med nå, at individet befinner seg i sentrum av begivenheter - at vi alle sammen går rundt med en dings i lomma som potensielt kan gjøre at vi er «der det skjer» - i en revolusjon, vitne til maktmisbruk, eller på den annen side, i vår egen private misere. Nylig leste jeg en artikkel i Morgenbladet som spurte om influenserne (med Sophie Elise i spissen) hadde tatt over rollen som dem som led mest i kulturen, fra kunstner-skikkelsen. I så fall, så er jo ikke akkurat OJ en lidende kunstner om man dømmer etter arbeidet?

‘Man tror man er voksen og at man kan bestemme selv, og så er det kanskje ikke slik. Men jeg har også opplevd at verden er åpen, og at alt er mulig som ung. Det håper jeg at alle unge mennesker får oppleve. Det er kanskje det som er å være ung.

I samtale med Nora Joung

Fra Klassekampen, Palestina 1989

Ole John Aandal er en anakronisme, eller en rekke motsetninger - en slags kameleon i kjent postmodernistisk stil, men likevel en som, via det første og siste prosjektet i utstillingen, vitner om noe så lite postmoderne som et behov for å komme innenfor, eller under, huden på mennesket. I lys av det har jeg behov for å nevne bildeserien hans Etter Smellet som hadde sitt utspring fra 22. Juli hendelsen.

Like etter angrepet på høyblokka i Regjeringskvartalet 22. Juli 2011, har han fotografert siktlinjen fra sin egen balkong på Ola Narr like ved Carl Berners Plass, mot røykskyen som stiger opp fra eksplosjonen i Oslo sentrum. Over ti år fotograferte han det omtrentlig samme motivet stort sett hver dag. Den påfølgende serien er en beretning, eller et slags vitne, også denne uten å dømme eller komme med entydige påstander, om at noe skjedde - og det pågikk, og kanskje peker serien på at det pågår fortsatt. Hvor lenge er ti år? Hvor mye vokser et tre på ti år? Verket peker på alt fotografiene ikke sier eller ikke kan si noe om kanskje - og dermed sier den det likevel. Hvor lenge sørger man? Hvor lenge skal en minnes? Hvordan er alle de ‘vanlige’ dagene som ikke bringer med seg synlige sensasjoner? Jeg vet ikke. Det begivenhetsløse fotografiet er jo ikke det likevel idet en går inn og ser på de 3000 bildene han har tatt av samme motiv stort sett hver dag.

Fotografiet kan vise oss mye - som krigens grusomheter. Det kan også vise oss noe som ikke umiddelbart er synlig bare ved å peke i en gitt retning. Kanskje er det verdt å nevne at det tidligste og det seneste verket i utstillingen (tror jeg) fra Palestina og 22. Juli, også har noe til felles. Noe veldig menneskelig. En tiltro? Også til bildets potensial muligens. Til tid som et verktøy - kanskje ser vi bildene Ole John lagde i 1987 fra Palestina nå, i dag, på en annen måte om vi ser dem i sammenheng med alle de bildene fra dagens Gaza som lyser opp fra telefon-skjermer, og som mange ikke lenger orker å se feller er blitt blinde for?

Muligens vil vi også se Oslo arkivet på en annen måte om noen år, i det vi innser at livet stort sett består av hverdager, og godt er vel det!

Henger på Oslo Kunstforening frem til 27.04.2025